gjenspeilet

Pennen har ligget død lenge. Over 7 måneder. Ikke et ord, ikke en setning.

Igår fant jeg dem. Vel, noen i alle fall.  Og det føles.. godt. Rart, uvant, men godt. 
Jeg har savnet det. 

Jeg flytter fra denne bloggen. 
Jeg klarer ikke skrive det jeg trenger å skrive her lenger. Det at enkelte av dere vet hvem jeg er, og at bekjente vet om denne bloggen, det gjør at jeg ikke klarer å poste ting ukritisk lenger.

Så, jeg flytter.
Vern om deg selv, sier de. "Take care".
Og det er det jeg gjør. 

Det er april, det er sommer, det er softis og sandaler.

Og jeg tenker at dette ville vært et fint tidspunkt å starte livet mitt på. For ordentlig. Kutte alle bånd, flytte bort og begynne på nytt. From scratch, for noen ganger kjenner jeg på tanken og det frister mer enn jeg liker å innrømme. Det har skjedd mye de tre siste årene, på alle hold, kanskje spesielt i 2010.

Jeg tenker tilbake på hvor ung jeg følte meg ifjor, med røde bukser dekket av hvite bokstaver og random dekorasjoner, og Our Own Way på full guffe, for vi var russ, og alt skulle gå vår vei på vei ut i det voksne livet. Det var sånn det var, det var sånn det føltes, og det var sånn det skulle være.

Hvem ville trodd at et par bukser representerte så mye frihet. Jeg husker hvor deilig det var å ha på seg den sjokkrøde buksa, danse som verdens største fremtidsmanglende idiot på et utested eller midt i gata, edru eller full, og folk dreit i det. Vi skrev på hverandres klær, sølte alkohol og slikket asfalten etterpå. For vi var russ, og det var sånn det skulle være. Helt normalt.

Vi satt i trær, sov i skolegården, kledde oss ut, sovnet i sofaer på random plasser, tøyet egne grenser, gjorde rare ting og knyttet enda rarere ting i luene. Samhold fikk en ny betydning de fleste fikk smake på.

Et år har gått siden det, kun et år, og jeg går tom for fingre når jeg teller oppturer og nedturer. Dessverre er det flest av sisteparten, og jeg tenker at det kunne gått veldig greit i lengden hvis det bare hadde vært flertall av førstnevnte.

Jeg tror jeg trenger en rød bukse.

Jeg har alltid trodd på evigvarende, sann kjærlighet. Alltid trodd at jeg en dag skulle finne en jeg kunne slå meg ned med, en å steke vafler med på søndager. Kjærlighet der man kan ligge på gressmarker og bare være, sammen, uten alt fjaset. Der man ikke trenger å vite hvor den andre er hele tiden, for du vet hvem han kommer hjem til. Deg.

Jeg har trodd på det helt fra jeg var liten og så et bilde av oldemor og oldefar, liggende i en seng med de fineste klærne på, og han holdt rundt henne. Beskyttende. Slik kun en som bryr seg om sin make kan. På bildet hviler leppene hans på pannen hennes, og han vet at snart, snart skal hun dø. Og det var så vakkert at jeg nesten gråt. Jeg nesten åtte år gammel, og jeg husker jeg skrev i dagboken min at jeg skulle finne meg en fin mann, en som oldefar. Og han skulle være min, resten av livet.

Så da jeg traff deg, tenkte jeg at nå - nå har jeg deg. Du er min. Jeg har funnet deg. Det er du som er verdt alt dritet, all bullshitten, alt det vonde. Jeg hadde nesten mistet troen, etter to forhold med utroskap, og jeg hadde begynt å forberede meg på å heller gå gjennom livet alene. Jeg orket det ikke en gang til. Så traff jeg deg, og all tvil var borte. Jeg følte ting for deg som jeg aldri hadde følt for andre. Det var trygt, godt, og jeg var så voldsomt lykkelig.

Noen år senere sitter jeg her. Jeg vet. Du vet at jeg vet, men ingen sier noe, for vi vet begge at du aldri ville innrømmet det. Det ligger ikke i deg, du klarer det ikke. Og jeg er sliten, lei av at det alltid er sånn. Virkelig lei denne gangen. Så lei at jeg tenker på hvordan det ville vært hvis jeg aldri noensinne traff deg. Og samtidig lurer jeg på hvorfor jeg ikke går fra deg. Hvorfor jeg ikke klarer det, selv om jeg har planen klar og tingene ferdigpakket.

Guess I'd rather hurt than feel nothing at all.

Og det skremmer meg.

Det passer så fint. Eller, ikke fint. Men det passet.

(kilde: weheartit.com)..

You're a liar,
you're a cheater,
you're a fool

I natt lå jeg våken. Lenge. Helt til det ble lyst og en liten kattepus kom snikende under dyna og ville ha kos. Jeg lå våken fordi det plutselig slo meg at alt til syvende og sist er en løgn, all lykken, gleden og alt som har vært så godt de siste dagene viser seg å bare være en stor, grisefeit løgn. Og jeg gikk, går, fem på. Hele tiden. Fordi jeg trenger det lille tilskuddet med positivitet for ikke å drukne.

Jeg trenger en -EN- dag der alt går min vei og ingen lyver. En dag der han ikke lyver. En dag der han er min, bare min, med trofaste tanker og fine fremtidsplaner. But who am I kidding.

Og det var når katten kom kravlende at jeg forsto hvorfor mennesker foretrekker dyr. Hvorfor jeg foretrekker katter. Jeg er ikke gal, jeg er ikke unormal, jeg vil bare ha noe, noen, i livet mitt som bare er min. Og som alltid vil være det uansett.

Mr perfect dont exist, my little friend..
And I'll tell you that again

(quote: Volbeat - Still counting)

Vil dere ha med avtaleoppløsningsgaranti, spurte hun, det koster to hundre og sekstiåtte kroner sa hun kjappere enn jeg noensinne har hørt noen uttale en setning, og så viste hun oss et ark hvor det sto svart på hvitt at om "forholdet/samboerskapet/ekteskapet skulle oppløses" så skulle vi slippe å betale dersom vi ikke ville reise på ferie sammen likevel.

Det ble stille mens vi leste det, og jeg tenkte at så stille har det aldri vært i hele verden før, utenom i graven. Vil du vi skal krysse av for det? spurte jeg han mitt hjerte banker for, mens jeg mentalt forberedte meg på et ja og en rask avhuking i boksen ved siden av setningen uten videre diskusjon, og med en dømt fremtid.

Hvorfor i alle dager skulle vi ha på det, spurte han. Uten spørsmålstegn.
Og jeg trodde jeg drømte, men vi skal på ferie bare vi to, og kanskje er det sånn at vi også kan fraskrive oss vår egen avtaleoppløsningsgaranti nå. Kanskje trenger vi ikke mer sikkerhetsnett, kanskje er det dette jeg har ventet så lenge på.

Til han som en gang var en fremmed, og som viste seg å bli en utrolig god venn jeg aldri vil miste. Til han som var fremmed, som hørte på alt jeg ikke turte fortelle andre, uten å dømme, uten å gjøre noe som helst annet enn å bare være der og forstå. Til deg, J. This one's for you.

-

Jeg vil dra til New York, sier jeg, der mennesker går med høye hæler midt på dagen, midt i uka, uten noen annen grunn enn at de liker det. Der man kan gå pent kledd hver dag hele tiden, fordi byen aldri sover og det som er din morgen kan være noen andres kveld, selv om dere er i samme tidssone, i samme gate, i samme hus.

En by der du kan gjøre det du har lyst til, gå i penkjole midt på vinteren selv om du bare skal handle melk, og ingen ser rart på deg og tenker 'jøss, hvilket selskap skal hun i' eller 'dette var da altfor tidlig for en fest', mens de måler deg med blikket og du har lyst til å si at det er ikke noen grunn, det er slik jeg føler meg idag. Fin.

For det er en drømmers by og noen ganger er det godt å bli lagt merke til uten å bli dømt nord og ned, uten at du kjenner hodene rundt deg tenke "ungdommen nå til dags altså, bare alkohol og festing", for noen ganger er det fint at mennesker ser på deg, smiler, og så deretter forsvinner inn i folkemengden, og lar deg gjøre det samme. Fint, det er det, like fint som du føler deg.

I New York treffer man fremmede man kan øse ut livshistorien sin til uten å tenke på konsekvensene eller hva vedkommende måtte tro, for det er over åtte millioner mennesker bare i NY, og han vet ikke hvem du er eller hvor du kommer fra, så du forteller og forteller fra bunnen av hjertet, ting du aldri ville fortalt andre, og plutselig skulle du ønske at han kjente deg likevel, men kommer på at det er det som er det fantastiske med fremmede - at de ikke allerede har en oppfatning av deg, det er ingen som har fortalt ham hva han burde mene om deg, og det er så befriende, så fantastisk befriende, at du føler at du gror vinger av å prate med ham.

Fri som fuglen, tenker du, idet flyet letter og du er på vei tilbake der alle kjenner deg. På med joggesko og dagligdagse klær, og du tenker at noen ganger, noen ganger skulle du ønske du var noens fremmede.

Du står der, sammen med alle de svartkledde. De snufser og skjelver, det samme gjør du. Men du gråter ikke bare for denne falne mannen, du gråter for alle de andre som lukket øynene det forrige året.

- Det er nok nå, hvisker du til deg selv, lavt, slik at ingen hører det, men likevel høyt nok til at dersom det virkelig finnes en allmektig gud, så ville han høre det og kanskje ta det til seg. Slutte å felle mennesker som aldri burde ha falt.

Lille T kaster en tegning hun har tegnet i barnehagen, ned på kista, og sier 'sov godt bestefar'. Hun gråter litt, og så sier hun at det går greit. Han sover jo bare, og hun har lovet at en dag skal hun våkne ham. Når hun blir stor og får superkrefter, sier hun. Så gråter hun litt til.

Presten senker kista ned i den kalde, isharde jorda, kaster tre håndfuller jord på toppen og sier det han alltid pleier å si "fra jord er du kommet, til jord skal du bli".

Og du tenker at neste gang er det din tur.

Av jord skal du igjen oppstå.

"..mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at 'av og til er jeg så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det? ' " skriver Johan Harstad.

Og jeg tenker at noen ganger - noen ganger - så vet han mer om meg enn jeg gjør om ham. Harstad, altså. Selv om vi aldri har møttes. For ordene som står skrevet i bøkene hans treffer oftere enn noen av oss liker å innrømme. Fantastisk, rørende, altoppslukende. Jeg skulle ønske jeg skrev like godt som ham, og jeg skulle gitt mye mer enn fem kroner og en kommode fra Ikea for å tilbringe en dag i hodet hans, fremfor i mitt eget. Istedet er jeg stuck i et spindelsvev av rot, snødekkede veier og tusen tanker.

Jeg maler vegger og tak, og Corinne Bailey Rae synger at du er just like a star, og jeg tenker at kanskje er du det. Selv om det nettopp var jul med nisser og julegrøt, og selv om vi sov oss forbi 11:11:11, 01.01.11 i samme seng, for til og med stjerner slutter å lyse med tiden. Vi diskuterer nyttårsforsetter, og jeg tenker at mitt nyttårsforsett skal være å tenke mer på mitt eget beste, fremfor hans, fremfor alle andres til alle døgnets tider. Jeg skal huske alle andre, men heller ikke glemme meg selv. Slik jeg gjorde i 2010.

Jeg sier høyt at jeg skal bli flinkere til å ta vare på meg selv, på alle mulige måter, og han smiler mot meg på en merkelig måte.

Og så sier han "la heller meg ta bedre vare på deg."
Eller. Det var i hvertfall det jeg håpet han skulle si. I stedet sa han ingenting, kysset meg og ga meg Wii-kontrollen. Jeg ble glad av det også.

Hva ønsker du deg til jul?, spurte han. Og det fikk meg til å tenke.

Jeg ønsker meg snø, herlige mennesker og deg et år til, eller hele evigheten. Minst. Og kanskje er det feil, på en eller annen måte. Jeg ønsker meg en lettere hverdag, bedre helse og motivasjon til å klare alt jeg vil fremover i livet. Jeg ønsker at alle venner og venninner får det fantastiske livet de fortjener. Jeg ønsker enkelte personer tilbake i livet mitt, og noen tilbake fra høyt der oppe.

Jeg ønsker at du kan se alt jeg gjør for deg, i stedet for å ta det for gitt, eller det som verre er; en selvfølge. Jeg ønsker at du kan se forandringene i meg, på meg. For de er der. Jeg ønsker at du skal se hvordan du tidvis har behandlet meg, og forstå hva det er som gjør at jeg av og til ikke gidder mer og bare må gå før det blir kaos i hodet mitt.

Jeg ønsker at du skal gå inn i deg selv, se tilbake på dette året, hva du har gjort og hva jeg har måttet gjøre, og forstå hvorfor jeg, hvorfor vi, hvorfor alt, ble slik det var. Og hva det var som gjorde at vi klarte å komme oss ut av det, og inn i noe bedre.

Men mest av alt, ønsker jeg meg en unnskyldning.