I'm in here

Det er lenge siden det skjedde n. Det er lenge siden valget ble tatt og handlingen ble utfrt. Men flelsene kommer fortsatt ut som salte drper og et hav av flelser du ikke vet hvor du skal plassere. Flelser du ikke visste du hadde, og som ikke lar seg legge lokk p. Ingen kontroll whatsoever. Et emosjonelt vrak av et menneske som har s tunge skuldre at du aner det ikke. Men ingen forstr, ingen ser. Ingen vet. For du sier ikke noe, stenger det inne, skyver det fremover, bakover, der det m for ikke treffe deg i ansiktet. Det er s vondt, s uendelig vondt at du ikke har ord nok til beskrive det. I stedet smiler du, tenker at om du bare smiler nok s vil underbevisstheten flge med p lasset. For positive handlinger gir positive tanker. Det har du hrt, og du hper for alt i verden at det stemmer. Det er livbyen din. Men det er hardt vr og du tenker at man slipper aldri helt unna, gjr man?


Hva ville du gjort hvis du vknet opp en dag og fikk hele virkeligheten din rokket ved? Hvis alt du trodde var sant plutselig ikke var det lenger. At alt du hpte skulle bli bedre, skulle endre seg, at det som aldri skulle g s langt, plutselig var en del av virkeligheten din. Og det eneste du husker er nr det begynte, og at det aldri helt sluttet.


Alle disse flelsene, disse tankene, gjr at du ikke fler du er verdt en femmer uansett valuta. Du har ingenting tilby, ingenting gi, for det er s tungt. S uendelig tungt. Du har brt s mye s lenge. S altfor lenge. Og du klarer ikke strekke ut en hnd, be om hjelp. Det ligger ikke i deg. Hele livet har du klart deg alene, vrt selvstendig, du har vrt din egen hjelp. S hvorfor skal du trenge det n? Og s slr det deg. Alle disse rene du har mttet klare deg alene fordi ingen s deg, alle disse rene har lammet deg. Du vet ikke hvordan du gjr det, hvordan du spr om hjelp ? hvordan du tar imot hjelp. Du er s sterk at du glemmer vre svak. Og n, n kommer det tilbake i en ugudelig fart og biter deg s hardt at du ikke fr tid til hente deg inn igjen.

S du ser deg i speilet, slik du gjr hver dag. Men en dag er det annerledes.
Du kikker inn i speilet, men det er ikke den samme personen som kikker tilbake.
Hvor ble du av? Hvem er du? Og nr ble du s redd for livet?

Nr sluttet du vre bra nok for deg selv?


Moving day

Pennen har ligget dd lenge.Over 7 mneder. Ikke et ord, ikke en setning.

Igr fant jeg dem. Vel, noen i alle fall. Og det fles.. godt. Rart, uvant, men godt.
Jeg har savnet det.


Jeg flytter fra denne bloggen.
Jeg klarer ikke skrive det jeg trenger skrive her lenger. Det at enkelte av dere vet hvem jeg er, og at bekjente vet om denne bloggen, det gjr at jeg ikke klarer poste ting ukritisk lenger.


S, jeg flytter.
Vern om deg selv, sier de. "Take care".
Og det er det jeg gjr.

I gotta feeling

Det er april, det er sommer, det er softis og sandaler.

Og jeg tenker at dette ville vrt et fint tidspunkt starte livet mitt p. For ordentlig. Kutte alle bnd, flytte bort og begynne p nytt. From scratch, for noen ganger kjenner jeg p tanken og det frister mer enn jeg liker innrmme. Det har skjedd mye de tre siste rene, p alle hold, kanskje spesielt i 2010.

Jeg tenker tilbake p hvor ung jeg flte meg ifjor, med rde bukser dekket av hvite bokstaver og random dekorasjoner, og Our Own Way p full guffe, for vi var russ, og alt skulle g vr vei p vei ut i det voksne livet. Det var snn det var, det var snn det fltes, og det var snn det skulle vre.

Hvem ville trodd at et par bukser representerte s mye frihet. Jeg husker hvor deilig det var ha p seg den sjokkrde buksa, danse som verdens strste fremtidsmanglende idiot p et utested eller midt i gata, edru eller full, og folk dreit i det. Vi skrev p hverandres klr, slte alkohol og slikket asfalten etterp. For vi var russ, og det var snn det skulle vre. Helt normalt.

Vi satt i trr, sov i skolegrden, kledde oss ut, sovnet i sofaer p random plasser, tyet egne grenser, gjorde rare ting og knyttet enda rarere ting i luene. Samhold fikk en ny betydning de fleste fikk smake p.

Et r har gtt siden det, kun et r, og jeg gr tom for fingre nr jeg teller oppturer og nedturer. Dessverre er det flest av sisteparten, og jeg tenker at det kunne gtt veldig greit i lengden hvis det bare hadde vrt flertall av frstnevnte.

Jeg tror jeg trenger en rd bukse.

Cheater

Jeg har alltid trodd p evigvarende, sann kjrlighet. Alltid trodd at jeg en dag skulle finne en jeg kunne sl meg ned med, en steke vafler med p sndager. Kjrlighet der man kan ligge p gressmarker og bare vre, sammen, uten alt fjaset. Der man ikke trenger vite hvor den andre er hele tiden, for du vet hvem han kommer hjem til. Deg.

Jeg har trodd p det helt fra jeg var liten og s et bilde av oldemor og oldefar, liggende i en seng med de fineste klrne p, og han holdt rundt henne. Beskyttende. Slik kun en som bryr seg om sin make kan. P bildet hviler leppene hans p pannen hennes, og han vet at snart, snart skal hun d. Og det var s vakkert at jeg nesten grt. Jeg nesten tte r gammel, og jeg husker jeg skrev i dagboken min at jeg skulle finne meg en fin mann, en som oldefar. Og han skulle vre min, resten av livet.

S da jeg traff deg, tenkte jeg at n - n har jeg deg. Du er min. Jeg har funnet deg. Det er du som er verdt alt dritet, all bullshitten, alt det vonde. Jeg hadde nesten mistet troen, etter to forhold med utroskap, og jeg hadde begynt forberede meg p heller g gjennom livet alene. Jeg orket det ikke en gang til. S traff jeg deg, og all tvil var borte. Jeg flte ting for deg som jeg aldri hadde flt for andre. Det var trygt, godt, og jeg var s voldsomt lykkelig.

Noen r senere sitter jeg her. Jeg vet. Du vet at jeg vet, men ingen sier noe, for vi vet begge at du aldri ville innrmmet det. Det ligger ikke i deg, du klarer det ikke. Og jeg er sliten, lei av at det alltid er snn. Virkelig lei denne gangen. S lei at jeg tenker p hvordan det ville vrt hvis jeg aldri noensinne traff deg. Og samtidig lurer jeg p hvorfor jeg ikke gr fra deg. Hvorfor jeg ikke klarer det, selv om jeg har planen klar og tingene ferdigpakket.

Guess I'd rather hurt than feel nothing at all.

Og det skremmer meg.

Not my usual style, but..

Det passer s fint. Eller, ikke fint. Men det passet.



(kilde: weheartit.com)..

Asshole

You're a liar,
you're a cheater,
you're a fool

I natt l jeg vken. Lenge. Helt til det ble lyst og en liten kattepus kom snikende under dyna og ville ha kos. Jeg l vken fordi det plutselig slo meg at alt til syvende og sist er en lgn, all lykken, gleden og alt som har vrt s godt de siste dagene viser seg bare vre en stor, grisefeit lgn. Og jeg gikk, gr, fem p. Hele tiden. Fordi jeg trenger det lille tilskuddet med positivitet for ikke drukne.

Jeg trenger en -EN- dag der alt gr min vei og ingen lyver. En dag der han ikke lyver. En dag der han er min, bare min, med trofaste tanker og fine fremtidsplaner. But who am I kidding.

Og det var nr katten kom kravlende at jeg forsto hvorfor mennesker foretrekker dyr. Hvorfor jeg foretrekker katter. Jeg er ikke gal, jeg er ikke unormal, jeg vil bare ha noe, noen, i livet mitt som bare er min. Og som alltid vil vre det uansett.

Mr perfect dont exist, my little friend..
And I'll tell you that again


(quote: Volbeat - Still counting)

268 kroner

Vil dere ha med avtaleopplsningsgaranti, spurte hun, det koster to hundre og sekstitte kroner sa hun kjappere enn jeg noensinne har hrt noen uttale en setning, og s viste hun oss et ark hvor det sto svart p hvitt at om "forholdet/samboerskapet/ekteskapet skulle opplses" s skulle vi slippe betale dersom vi ikke ville reise p ferie sammen likevel.

Det ble stille mens vi leste det, og jeg tenkte at s stille har det aldri vrt i hele verden fr, utenom i graven. Vil du vi skal krysse av for det? spurte jeg han mitt hjerte banker for, mens jeg mentalt forberedte meg p et ja og en rask avhuking i boksen ved siden av setningen uten videre diskusjon, og med en dmt fremtid.

Hvorfor i alle dager skulle vi ha p det, spurte han. Uten sprsmlstegn.
Og jeg trodde jeg drmte, men vi skal p ferie bare vi to, og kanskje er det snn at vi ogs kan fraskrive oss vr egen avtaleopplsningsgaranti n. Kanskje trenger vi ikke mer sikkerhetsnett, kanskje er det dette jeg har ventet s lenge p.

New York, New York

Til han som en gang var en fremmed, og som viste seg bli en utrolig god venn jeg aldri vil miste. Til han som var fremmed, som hrte p alt jeg ikke turte fortelle andre, uten dmme, uten gjre noe som helst annet enn bare vre der og forst. Til deg, J. This one's for you.

-

Jeg vil dra til New York, sier jeg, der mennesker gr med hye hler midt p dagen, midt i uka, uten noen annen grunn enn at de liker det. Der man kan g pent kledd hver dag hele tiden, fordi byen aldri sover og det som er din morgen kan vre noen andres kveld, selv om dere er i samme tidssone, i samme gate, i samme hus.

En by der du kan gjre det du har lyst til, g i penkjole midt p vinteren selv om du bare skal handle melk, og ingen ser rart p deg og tenker 'jss, hvilket selskap skal hun i' eller 'dette var da altfor tidlig for en fest', mens de mler deg med blikket og du har lyst til si at det er ikke noen grunn, det er slik jeg fler meg idag. Fin.

For det er en drmmers by og noen ganger er det godt bli lagt merke til uten bli dmt nord og ned, uten at du kjenner hodene rundt deg tenke "ungdommen n til dags alts, bare alkohol og festing", for noen ganger er det fint at mennesker ser p deg, smiler, og s deretter forsvinner inn i folkemengden, og lar deg gjre det samme. Fint, det er det, like fint som du fler deg.

I New York treffer man fremmede man kan se ut livshistorien sin til uten tenke p konsekvensene eller hva vedkommende mtte tro, for det er over tte millioner mennesker bare i NY, og han vet ikke hvem du er eller hvor du kommer fra, s du forteller og forteller fra bunnen av hjertet, ting du aldri ville fortalt andre, og plutselig skulle du nske at han kjente deg likevel, men kommer p at det er det som er det fantastiske med fremmede - at de ikke allerede har en oppfatning av deg, det er ingen som har fortalt ham hva han burde mene om deg, og det er s befriende, s fantastisk befriende, at du fler at du gror vinger av prate med ham.

Fri som fuglen, tenker du, idet flyet letter og du er p vei tilbake der alle kjenner deg. P med joggesko og dagligdagse klr, og du tenker at noen ganger, noen ganger skulle du nske du var noens fremmede.

De etterlatte

Du str der, sammen med alle de svartkledde. De snufser og skjelver, det samme gjr du. Men du grter ikke bare for denne falne mannen, du grter for alle de andre som lukket ynene det forrige ret.

- Det er nok n, hvisker du til deg selv, lavt, slik at ingen hrer det, men likevel hyt nok til at dersom det virkelig finnes en allmektig gud, s ville han hre det og kanskje ta det til seg. Slutte felle mennesker som aldri burde ha falt.

Lille T kaster en tegning hun har tegnet i barnehagen, ned p kista, og sier 'sov godt bestefar'. Hun grter litt, og s sier hun at det gr greit. Han sover jo bare, og hun har lovet at en dag skal hun vkne ham. Nr hun blir stor og fr superkrefter, sier hun. S grter hun litt til.

Presten senker kista ned i den kalde, isharde jorda, kaster tre hndfuller jord p toppen og sier det han alltid pleier si "fra jord er du kommet, til jord skal du bli".


Og du tenker at neste gang er det din tur.

Av jord skal du igjen oppst.

Love me two times, babe..

"..mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdves av glass av plast og stl og rr som splintres nr jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og lper mot deg mot dren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til hret mitt og sier at 'av og til er jeg s liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av grde, vet du det? ' " skriver Johan Harstad.

Og jeg tenker at noen ganger - noen ganger - s vet han mer om meg enn jeg gjr om ham. Harstad, alts. Selv om vi aldri har mttes. For ordene som str skrevet i bkene hans treffer oftere enn noen av oss liker innrmme. Fantastisk, rrende, altoppslukende. Jeg skulle nske jeg skrev like godt som ham, og jeg skulle gitt mye mer enn fem kroner og en kommode fra Ikea for tilbringe en dag i hodet hans, fremfor i mitt eget. Istedet er jeg stuck i et spindelsvev av rot, sndekkede veier og tusen tanker.

Jeg maler vegger og tak, og Corinne Bailey Rae synger at du er just like a star, og jeg tenker at kanskje er du det. Selv om det nettopp var jul med nisser og julegrt, og selv om vi sov oss forbi 11:11:11, 01.01.11 i samme seng, for til og med stjerner slutter lyse med tiden. Vi diskuterer nyttrsforsetter, og jeg tenker at mitt nyttrsforsett skal vre tenke mer p mitt eget beste, fremfor hans, fremfor alle andres til alle dgnets tider. Jeg skal huske alle andre, men heller ikke glemme meg selv. Slik jeg gjorde i 2010.

Jeg sier hyt at jeg skal bli flinkere til ta vare p meg selv, p alle mulige mter, og han smiler mot meg p en merkelig mte.

Og s sier han "la heller meg ta bedre vare p deg."
Eller. Det var i hvertfall det jeg hpet han skulle si. I stedet sa han ingenting, kysset meg og ga meg Wii-kontrollen. Jeg ble glad av det ogs.

All I want for christmas

Hva nsker du deg til jul?, spurte han. Og det fikk meg til tenke.

Jeg nsker meg sn, herlige mennesker og deg et r til, eller hele evigheten. Minst. Og kanskje er det feil, p en eller annen mte. Jeg nsker meg en lettere hverdag, bedre helse og motivasjon til klare alt jeg vil fremover i livet. Jeg nsker at alle venner og venninner fr det fantastiske livet de fortjener. Jeg nsker enkelte personer tilbake i livet mitt, og noen tilbake fra hyt der oppe.

Jeg nsker at du kan se alt jeg gjr for deg, i stedet for ta det for gitt, eller det som verre er; en selvflge. Jeg nsker at du kan se forandringene i meg, p meg. For de er der. Jeg nsker at du skal se hvordan du tidvis har behandlet meg, og forst hva det er som gjr at jeg av og til ikke gidder mer og bare m g fr det blir kaos i hodet mitt.

Jeg nsker at du skal g inn i deg selv, se tilbake p dette ret, hva du har gjort og hva jeg har mttet gjre, og forst hvorfor jeg, hvorfor vi, hvorfor alt, ble slik det var. Og hva det var som gjorde at vi klarte komme oss ut av det, og inn i noe bedre.

Men mest av alt, nsker jeg meg en unnskyldning.

Loathing love


Skal du ikke si noe?
spurte han.

Jeg svelget trene mine, og gikk de f skrittene fra datastolen hans og bort til sofaen. Han satt fortsatt ved pcen, og jeg tror han var alt fra sint til redd og lettet. ynene hans var fulle av noe, men jeg visste ikke hva. S jeg snudde hodet bort fra ham, og satt filmen fra pause til play.

Jeg svarte ikke, og jeg s at han begynte bli rdvill.

Hva vil du jeg skal si da, sa jeg lavt og rolig. Men det var ikke et sprsml, for jeg visste han ikke hadde et svar. Tusen tanker fly gjennom hodet mitt, men kun en hang seg fast. Jeg hadde ikke mer gi. Fullstendig mrke og ingen reservebatterier.

Vi ble stille begge to, og jeg tenkte at kanskje dette er like greit. For det er et trist yeblikk nr du forstr at alt hpet du hadde knyttet til en person krsjlander hundre kilometer i timen mot en pc-skjerm og en lgn.

Jeg har ikke noe si, for samme hva jeg sier s nr det ikke inn til deg. Du lovet at sist gang var frste og siste gang du ly til meg. Jeg har ikke noe mer si. La oss se ferdig filmen.

Men han hadde ikke lyst til se. Han stormet bort til meg og trykket p pause. Som om han kunne utsette det som kom til skje nr filmen var ferdig. Han var sint, jeg var lei, og nok var nok.

Fight or fate

Jeg sto midt i garasjen med hret i strikk, skrujern i venstrehnda og hyrehnda full av olje. Han dirigerte, jeg skrudde og hpte p det beste. Han smilte, kysset meg p panna og fortalte videre hva som var hva. Jeg var skeptisk, trodde ikke han egentlig hadde peiling p hva han snakka om. "Ehh.. Hva om vi ikke fr skrudd den sammen igjen da?", og han lo, sa jeg var st og at jeg heller mtte ha litt tro. S jeg gjorde s godt jeg kunne. Men var det noensinne godt nok?

Telefonen hans pep. Og plutselig, uten noen grunn, kjente jeg trene. Men jeg var ikke trist, jeg var ikke sint. Jeg flte meg maktesls. For til syvende og sist kommer han ikke til forandre seg. For jeg trodde han hadde bestemt seg for at det ikke skulle vre flere lgner. Jeg burde visst bedre, for det har vrt nok av varseltrekanter. Jeg visste hva jeg gikk til, men jeg fortsatte likevel g. Jeg ba ikke om det direkte, men p en mte gjorde jeg det likevel. Men your love is my drug, og alt det der. Jeg ville s gjerne tro at om jeg holdt ut stormen, s ville han sl seg til ro.

Og jeg kommer ikke til glemme alle gangene han har lyet til meg, enda jeg har hatt hndfast bevis rett foran ham. Jeg kommer ikke til glemme noenting. Ikke nr alt veller oppi meg med en gang jeg ser ham inn i ynene og jeg ikke helt forstr hva det er som ligger og murrer der. For jeg prver forst hva det er som trigger ham, jeg grubler, prver lure det ut av ham. Hva det er han mangler. Men jeg finner ingenting.


Jeg har alltid trodd p kjrligheten.
Men n? Noe har stjelt hjertet mitt. Og ikke p den mten man skulle nske.



I wish I could

Jeg tror det er begrenset hvor mange begravelser en person kan takle i lpet av et r. Det er begrenset hvor mange man klarer miste. Hvem, hvordan, og i hvilken grad.

Dette er ikke menneskelig. Dette burde ikke skje. Men det skjer. Og vi kan ikke stoppe det, noen av oss.

Og hvordan skal jeg klare fortelle deg det, nr det fortelle deg det kan bety at jeg aldri fr fortelle deg noe mer?

There she goes


Musikken var hy, unge mennesker lp rundt som gale fjortisser p rusbrus. Det var da jeg s henne. Blond. Blgete hr. Og jeg vet ikke hva det var som skjedde akkurat det sekundet jeg skjnte at det var henne. Det presset i hjertet og stakk i magen og jeg tenkte at n, n slutter jeg puste. Det fltes slik, for jeg visste at jeg hadde hatt rett hele tiden. Jeg visste at alle trene jeg hadde grtt var trer jeg hadde alle grunner til grte. Jeg visste at jeg ikke hadde blitt gal og paranoid. Jeg visste det var han som hadde lyet gjentatte ganger, at det ikke var meg som hadde problemene. Og jeg visste det lenge fr jeg spurte henne.


"Ja" sa hun.
Og jeg hadde plutselig satt hele puslespillet sammen,
men jeg flte fremdeles jeg hadde mange flere biter igjen.

Past, present and future?

Jeg husker den sommeren da vi hadde vinden i ryggen og sola sto hyt p himmelen. Jeg husker de stjlne blikkene, usikkerheten, forelskelsen og alle flelsene som bodde i oss begge. Jeg husker du sa du flte deg utro p en av de siste turene vi hadde, og jeg visste hvorfor. Selv om du fysisk sett ikke var det.

Men jeg visste hva du nesten var i ferd med gjre hver gang vi stoppet opp og s hverandre inn i ynene. Jeg visste hva du ville, hva jeg ville, men det var ikke riktig. Jeg snudde ansiktet bort, for selv om jeg s gjerne ville gi etter, ville jeg ikke vre jenta som fikk deg til bli en slik person. En person som bedrar. Men kanskje tok jeg feil hele tida. For uansett om vi hadde kysset eller ikke, s ville jeg ikke vrt jenta som fikk deg til bli en slik person. Jeg ville selvsagt gjort noe galt, og kanskje gjorde jeg det bare ved g tur med deg, men det ville ikke vrt slik. For du ville vrt gutten du alltid hadde vrt, det ville ikke vrt noe utenom det vanlige for deg, og jeg ville vrt ei jente med en skyldflelse jeg ikke hadde gjort noe for.

Og hvem vet? For hva ville skjedd om jeg ikke snudde hodet bort og bet megselv i leppene for dyve lysten. Hva ville skjedd om du ikke hadde sagt jeg var st, men heller holdt hodet mitt og gjort det vi begge egentlig ville? Hva ville skjedd om jeg lot deg vre deg, og ikke trodde det var en engangshendelse. Hva ville skjedd, da? Ville vi vrt som deg, begge to?

Det er skummelt at flelser kan ta s fullstendig overhnd. Veldig skummelt. For n er du min, og ifjor lrte jeg hvem du egentlig er. Jeg visste hva jeg gikk til, likevel fortsatte jeg g. Fordi jeg tror at folk forandrer seg. Og n, et r senere, s klynger jeg meg til hpet om at troen jeg har p deg skal seire til slutt.

Den m det.
Det er jo oss.

Kanskje

Jeg sitter og ser ham inn i ynene. Fingrene hans stryker meg langs ryggen og jeg tenker at n har vi det fint. N er vi der vi var fr vinteren kom.

S kommer samtalen som setter det hele p spill. Han legger inn en kommentar om gifteml nok en gang, om at gift kun er noe man drikker. Og denne gangen lar jeg ikke temaet glippe unna, s jeg kommenterer tilbake. Hvorfor sier du slik, sier jeg, og fler at jeg har ftt et verbalt slag i trynet. Jo, sier han lett, fordi jeg mener det. Det er da tankene mine spinner hundre ganger i sekundet, som en tornado. Ommblerer hodet mitt p null komma fire nanosekunder. Hvite kjoler og fine blomster virrer rundt som lv p hsten. Mener du virkelig det, spr jeg, og han vet han har sagt noe han ikke burde, s han finner frem rene og ror som om han skulle vrt olympisk mester. Men jeg ler ikke. Jeg smiler ikke engang. Jeg bare kikker p ham.

Han sier at det blir s problematisk med ekteskap, om man skal g fra hverandre. Men det er da jeg tenker at dersom man gifter seg, s er det liksom fordi man mener at dette kommer til vare. Ikke fordi man vil ha halve huset til noen om man skulle skifte lag. Om man gifter seg er det fordi kjrligheten er s stor at man ikke vil dele den med noen andre, noensinne. Hva som mtte komme, tenker man ikke p.

S jeg sier at jeg vil gifte meg, tror jeg. Selvsagt ikke n, ikke fr om lenge. Og jeg er selvsagt ikke helt sikker. Men kunne du aldri tenkt deg det? Jeg kikker fortsatt p ham, selv om jeg har lyst til snu meg. Jeg vet svaret, men jeg m hre det. Det er da han overrasker meg og sier "kanskje". S jeg klamrer meg til kanskje, jeg klynger hele hjertet mitt til det.

For "kanskje" er bedre enn "nei", og selv om jeg ikke vet om vi fortsatt er sammen om 10 r, s hper jeg det. Og da er "kanskje" nok for meg.


For jeg elsker ham jo,
og han trenger egentlig ikke tro p noe annet enn oss

Pants on fire


Jeg hrer p fjorrets gjenklang. All musikken jeg samlet opp i lpet av 2009, alle sangene som har et minne knyttet til 2009. Deretter blar jeg gjennom dem, hrer p dem. Minner strmmer frem.

Jeg hrer Pink synge "please don't leave me" og jeg tenker p dagene etter at han forlot meg. Keane synger at alle forandrer seg, og jeg tenker tilbake p juni ifjor. Da de andre bestemte seg for at jeg ikke skulle vre en av dem lenger. Og gudene m vite at jeg fremdeles ikke skjnner hvorfor.

A fine frenzy blr seg gjennom hjerteskjrende ord, om han som nesten var der, og jeg tenker at noen ganger vil man at folk skal vre mer enn de er. Man tror de er mer, fordi man s gjerne vil tro at de er alt du trenger i en og samme person, fremfor se hvordan de egentlig er. Hvor uberegnelige de viser seg vre.

Og det er da du skjnner realiteten i historien til Brandi Carlile. Du skjnner hvorfor hun synger ordene sine s flelsesladet. Men det stopper ikke der, for Seether og Amy har mer p lager. Du er delagt, du er ikke verdt 50 re en gang. S du snur ryggen til dagslyset, og du setter den ene foten foran den andre. Gende, med ryggen til alt du trodde du skulle ha denne sommeren ogs.

Du har kanskje mer enn ifjor,
men du vil aldri ha like mye

Fornektelse


Rde yne og truende tanker. Speilet fr hre alle ordene jeg ikke tr si til ham. Ordene jeg vet kunne delagt alt, og kanskje hadde det vrt til det beste. For denne gangen er det ikke jeg som har trkket i salaten. Denne gangen er det helt og holdent hans feil, slik det har vrt de siste gangene.


Og jeg tenker at det er nok n. N, er det virkelig nok. S jeg grter ordene inn i speilet, ingen nekter, han fr ikke sjansen til nekte slik han alltid gjr, jeg gir ham ikke sjansen. For jeg vet det jeg sier er sant. Speilet vet det. S jeg trker saltvannet av kinnene mine og tusler ned trappen til ham. Jeg tenker at denne gangen skal jeg konfrontere ham skikkelig, denne gangen skal han f vite at jeg ikke gidder vre naiv bare for hans skyld.


"Det var ikke meg, herregud, du kan ikke anklage meg for snt", sier han og lover gang p gang at han aldri ville gjort noe slikt. Men det er tredje gangen, kanskje fjerde, at jeg tar ham i det. N er det nok, tenker jeg mens jeg blunder for huske ordene jeg sa til speilet, men de er ikke der.


"Nei..." sier jeg stille,
og jeg vet jeg har tapt

.

Enough is enough

Jeg tror ikke lenger p evigvarende kjrlighet. Alt er midlertidig, det vil det kanskje alltid vre ogs.

Jeg tror jeg m ut fr jeg mister troen helt p alt det fine jeg pleide sette pris p.

Det er nok n, det har det vrt lenge.
30 dager.

Hope


Jeg hrer p Shelly Poole sin nydelige sangstemme, mens hjertet hennes grter srede ord og Jack Savoretti beklager seg alt han er mann for. Jeg hrer dem synge for alle fallende hjerter og brennende flammer der ute.


De synger bldende ord, mens alle pennene mine trker inn. Jeg tenker at mitt generelle hat mot blyanter godt kunne snudd n, akkurat n. Blyanter trker ikke inn.

Istedet forblir hvite, linjerte ark tomme. Uten ord. Slik var det ikke fr. Da flte jeg med ord. N fler jeg bare p innsiden. Det er for mye holde styr p, for mye som skjer, for mye takle p en gang. Fortiden blir fremtid, alltid blir aldri. Og du? Du str igjen p en stor, pen plass med hjertet i hnden, saltvann i ynene mens du strekker ut den ledige hnden. Men det er ingen der.

S arkene forblir tomme, mens Shelly synger "you know you really broke my heart" og jeg tenker at det kanskje er en av de fineste sangene jeg noensinne har hrt. Kanskje fordi den passer fryktinngytende godt til alt som skjer rundt deg.

Uskrevne regler




Kanskjer er vi, han og jeg, en stor, feit lgn. Kanskje er vi ikke ment for vare, det er ikke ment at det skal vre oss resten av livet. Kanskje er det ment at vi, oss, ikke tler kjole, hvitt og en hverdag. Vi jukser oss gjennom bde vind og vann, og jeg tenker at dette er fint - dette er det beste. Noensinne. Vi er epic, legendariske sammen. Vi passer s bra. De sier vi er heldige, begge to - at dette ikke skjer for ofte. Kanskje det er det som er feilen.

Jeg fr ikke lov til ha det bra lenge av gangen. Det gr alltid til helvete, p et vis. Uansett. Uskrevne regler slr sjeldent feil, og det er igrunnen litt trist.

Og skulle jeg blitt overmte religis p et punkt, hadde det vrt n. Og da skulle jeg bedd p bde mine mentale og fysiske knr for oss.

Men noen ganger blir det bra.
Fordi det m.
Og det m det n, virkelig.

Can't live


"Hvis det fortsetter slik, kommer jeg til gjre deg ulykkelig" sa han

Vi visste begge det var sant. Men jeg visste ogs at han ikke endrer p ting, selv om han sier det til meg. Lover meg det.

"Neida" svarte jeg, "det tror jeg ikke"

Og det var ikke frste gangen jeg hadde benektet sannheten, selv om den stirret meg inn i ynene og jeg visste den var der. Og hva den var. Nyaktig hva den var.

"Jo" sa han trist og tok hnden min i sin, "jeg ser det p deg"

Jeg visste han hadde rett. Jeg trodde ikke det var mulig se sorgen i ynene mine, alle flelsene, alt som hadde skjedd og som jeg hadde blitt tvunget til fornekte. Og det var da jeg forsto det, hva Bono fler hver gang han synger "'cause I can't live with or without you". For virkeligheten slr inn, uansett. Noen ganger slr den inn brtt og hardt - hva gjr vi da?

"Du er det beste som har skjedd meg" sa han, og jeg visste at han mente det han sa. S jeg skal holde ut. Det m bli bedre. Det m det.

Juleglede


Det er jul. Det er rde nisser, hvite trr og hvite, blankpolerte veier. Det er visa-kort, sedler man aldri rekker ta p fr de er borte igjen. Men det er visst slik det skal vre, sies det. Vi m jo kjpe oss litt lykke.

Jeg skal ikke kritisere. Jeg lider av de samme symptomene jeg ogs. Visa-kortet mitt er varmt, selv om det er tretten bl grader ute. Men dette ret er annerledes, denne julen er helt forskjellig fra de andre.

Jeg skal feire den med ham jeg hper kommer til bli familien min en dag. Det gir meg juleglede, og jeg gleder meg til se mine nrmeste pne gavene sine og forst omtanken i dem. For dette ret er annerledes, p alle mulige mter. Vi har mistet noen av de kjreste vi hadde, men vi klarte oss. Vi holdt ut.

Og det, det er en gave i seg selv, spr du meg.

Kunsten gi opp



Det er n, idag, at jeg fler at jeg kommer til gi opp.
Ikke ham, ndvendigvis, bare alt rundt.

Jeg tror hvertfall det, inni meg, at det er idag jeg gir opp alt, og bare flyter bekymringslst gjennom alt. Jukser meg gjennom ste smil og pene ord. Men jeg vet at jeg ikke kommer til gjre det, for den uten bekymringer er den som burde bekymre seg mest. Og jeg er en av de som bryr seg. Uansett.

Likevel.

Det hadde vrt befriende kunne gjre det, gi opp alts, men samtidig s fengslende. Og det orker jeg ikke, for p en mte er jeg fengslet allerede.

For jeg blir tvunget til se nok en person som brytes ned av ondsinnede celler som kaller seg selv kreft. To personer er tre for mange.

Stopp, sier jeg. Stopp.
Men det stopper ikke. Og det vil det heller aldri gjre.

Bunnen av listen


Jeg lurer p hvor ofte jeg m ende opp i slike situasjoner. Jeg lurer p hvor ofte jeg m f beskjed fem minutter fr, at nei - jeg m vente litt. Han er opptatt med noe annet enda. Selv om han lovet ikke gjre snt.

Jeg lurer p hvor mange ganger jeg m godta det, hvor mange ganger jeg burde. For dette gr ikke. bryte lfter, bygger ikke sterkere grunnlag. Og hvis han svidt er ute etter prioritere meg n - hvordan skal det da bli et r fremover?

Jeg lurer p nr jeg skal bli jenta p toppen av listen hans
- for det er jeg penbart ikke n

Futurum


Jeg hrer p hy musikk og stenger verden ute. Det er bare meg, det er ingen andre. Jeg hrer p den samme musikken jeg hrte p da han dela meg. Da han gikk fra meg, uten at jeg visste at han kom til komme tilbake. Jeg hrer p musikken jeg ikke klarer hre uten at flelsene jeg hadde da, kommer tilbake. Som torden, som lynnedslag av vonde minner og triste flelser.

Jeg hrer p musikken. Full guffe, sterk tekst og flelsesfremkallende melodi. Men jeg grter ikke, jeg blir ikke innesluttet. Jeg blir ikke grepet av panikkangst for at han skal g fra meg en gang til. Jeg svartmaler ikke fremtiden vr. For vi har en, det vet jeg n. Med hundre prosent sikkerhet.

Jeg kjenner at det ligger der, langt der inne. Men det spiller ingen rolle, for jeg skal komme meg forbi det. "Jeg vil gjre alt med deg, baby. Alt." sa han og kysset meg. Han hadde hodet mitt i hendene sine, trket trene mine, og jeg vet at han mente det han sa. Han hadde ikke kjrt 40 minutter kun for si de ordene, om han ikke hadde ment dem.


Vi har en fremtid, han og jeg.
Selv om jeg ikke tr si det hyt til noen enda.

Pokerhjerte


Jeg er uddelig. Jeg gjr ting ingen folk har gjort fr meg, som krever mot og tillit. Samtidig str de dmmende i ring rundt meg, hner meg og ler mot meg, for det er jo s fantastisk enkelt det jeg gjr. For jeg elsker. Ham.

Vi sitter rundt pokerbordet, og legger innsatsen frem. Han legger smting frst. Sm, slitte minner som alltid vil bety mye for oss. Jeg ser ham, og flger i hans spor. Frem med hellige minner, og sm, ste ord vi delte den sommeren.

Han kikker lurt p meg, deretter legger han hjertet sitt midt p bordet. Hyeste innsats. Og jeg smiler, tar tak i hnden hans og fletter den i min. Kortene hans er bedre enn mine, men jeg vet at selv om jeg suger i poker s har jeg vunnet hjertet hans.

Og det, det gjr meg uddelig.

Puslende biter


Jeg lper etter lse trder. Mens jeg febrilsk samler dem opp, ser jeg livsgrunnlaget mitt falle sammen mot bakken. Det faller, jeg ser det komme og det skjer sakte, men jeg klarer ikke slutte lpe etter trdene for redde det. S det faller, altfor mange hundre meter mot bakken. Den harde, ndelse bakken, som tar imot med pne armer og knuser det med sitt bare bryst. Jeg blir s mlls at jeg mister alle trdene. Not a clue left.

S jeg str der, og kikker mot livsgrunnlaget mitt, som ligger spredt i tusen biter, mens jeg holder hndflatene foran meg og ser at alt er borte. Jeg kikker i speilet, jeg leter etter meg selv, og alt jeg finner er et tomt skall.

Jeg falt.
Sammen med livsgrunnlaget mitt, tusen biter over gulvet.
Plukk meg opp og sett meg sammen.


Kinesiske murer og glasshus


Av og til stenger man seg, lukker seg inne, kryper tilbake til sitt aller innerste og barrikaderer seg der. Lar ingen slippe inn, eller ut. Ikke fordi du ikke vil, men fordi du ikke klarer. Det blir for stort, for mye gi av deg selv. Du har ikke s mye gi lenger, for folk har tatt det fra deg. De har bde lnt og stjelt, uten returnere noe som helst til fylle tomrommene.

Grensekontrollen kommer frem i hodet og hjertet ditt, med s hyt gebyr at kun de frreste kommer seg forbi. Kun de som du virkelig kan lene deg p, stole p og som du vet at er der for deg. Og til og med de har problemer med trenge seg gjennom din versjon av den kinesiske muren. For du vet at du til syvende og sist ikke kan stole p noen.

Du kaster stein i glasshus og hrer steinen falle tomt mot bakken, uten at noe skjer. Glasshuset knuser etterhvert, fordi etterdnningene av tankene dine er for trykkende. Glassbitene braker og brytes fra hverandre, hundre kilometer mot bakken. Ingen rer bemerker det, ingen hoder snur seg. Verden blir sort, og forsvinner, men glemmer deg.

Flelsesmessig kald sier du?
Nei. Kanskje p utsiden. Midlertidig.

Men ikke p innsiden.
Aldri p innsiden, selv om det virker som jeg gir faen ? s gjr jeg ikke det.
Jeg gjr aldri det, ikke helt.
Les mer i arkivet August 2015 Oktober 2011 April 2011
hits