I'm in here

Det er lenge siden det skjedde nå. Det er lenge siden valget ble tatt og handlingen ble utført. Men følelsene kommer fortsatt ut som salte dråper og et hav av følelser du ikke vet hvor du skal plassere. Følelser du ikke visste du hadde, og som ikke lar seg legge lokk på. Ingen kontroll whatsoever. Et emosjonelt vrak av et menneske som har så tunge skuldre at du aner det ikke. Men ingen forstår, ingen ser. Ingen vet. For du sier ikke noe, stenger det inne, skyver det fremover, bakover, der det må for ikke å treffe deg i ansiktet. Det er så vondt, så uendelig vondt at du ikke har ord nok til å beskrive det. I stedet smiler du, tenker at om du bare smiler nok så vil underbevisstheten følge med på lasset. For positive handlinger gir positive tanker. Det har du hørt, og du håper for alt i verden at det stemmer. Det er livbøyen din. Men det er hardt vær og du tenker at man slipper aldri helt unna, gjør man?


Hva ville du gjort hvis du våknet opp en dag og fikk hele virkeligheten din rokket ved? Hvis alt du trodde var sant plutselig ikke var det lenger. At alt du håpte skulle bli bedre, skulle endre seg, at det som aldri skulle gå langt, plutselig var en del av virkeligheten din. Og det eneste du husker er når det begynte, og at det aldri helt sluttet.


Alle disse følelsene, disse tankene, gjør at du ikke føler du er verdt en femmer uansett valuta. Du har ingenting å tilby, ingenting å gi, for det er så tungt. Så uendelig tungt. Du har bært så mye så lenge. Så altfor lenge. Og du klarer ikke strekke ut en hånd, be om hjelp. Det ligger ikke i deg. Hele livet har du klart deg alene, vært selvstendig, du har vært din egen hjelp. Så hvorfor skal du trenge det nå? Og så slår det deg. Alle disse årene du har måttet klare deg alene fordi ingen så deg, alle disse årene har lammet deg. Du vet ikke hvordan du gjør det, hvordan du spør om hjelp ? hvordan du tar imot hjelp. Du er så sterk at du glemmer å være svak. Og nå, nå kommer det tilbake i en ugudelig fart og biter deg så hardt at du ikke får tid til å hente deg inn igjen.

 

Så du ser deg i speilet, slik du gjør hver dag. Men en dag er det annerledes.
Du kikker inn i speilet, men det er ikke den samme personen som kikker tilbake.
Hvor ble du av? Hvem er du? Og når ble du så redd for livet?

 

Når sluttet du å være bra nok for deg selv?


Moving day

Pennen har ligget død lenge. Over 7 måneder. Ikke et ord, ikke en setning.

Igår fant jeg dem. Vel, noen i alle fall.  Og det føles.. godt. Rart, uvant, men godt. 
Jeg har savnet det. 


Jeg flytter fra denne bloggen. 
Jeg klarer ikke skrive det jeg trenger å skrive her lenger. Det at enkelte av dere vet hvem jeg er, og at bekjente vet om denne bloggen, det gjør at jeg ikke klarer å poste ting ukritisk lenger.


Så, jeg flytter.
Vern om deg selv, sier de. "Take care".
Og det er det jeg gjør. 

I gotta feeling

Det er april, det er sommer, det er softis og sandaler.

Og jeg tenker at dette ville vært et fint tidspunkt å starte livet mitt på. For ordentlig. Kutte alle bånd, flytte bort og begynne på nytt. From scratch, for noen ganger kjenner jeg på tanken og det frister mer enn jeg liker å innrømme. Det har skjedd mye de tre siste årene, på alle hold, kanskje spesielt i 2010.

Jeg tenker tilbake på hvor ung jeg følte meg ifjor, med røde bukser dekket av hvite bokstaver og random dekorasjoner, og Our Own Way på full guffe, for vi var russ, og alt skulle gå vår vei på vei ut i det voksne livet. Det var sånn det var, det var sånn det føltes, og det var sånn det skulle være.

Hvem ville trodd at et par bukser representerte så mye frihet. Jeg husker hvor deilig det var å ha på seg den sjokkrøde buksa, danse som verdens største fremtidsmanglende idiot på et utested eller midt i gata, edru eller full, og folk dreit i det. Vi skrev på hverandres klær, sølte alkohol og slikket asfalten etterpå. For vi var russ, og det var sånn det skulle være. Helt normalt.

Vi satt i trær, sov i skolegården, kledde oss ut, sovnet i sofaer på random plasser, tøyet egne grenser, gjorde rare ting og knyttet enda rarere ting i luene. Samhold fikk en ny betydning de fleste fikk smake på.

Et år har gått siden det, kun et år, og jeg går tom for fingre når jeg teller oppturer og nedturer. Dessverre er det flest av sisteparten, og jeg tenker at det kunne gått veldig greit i lengden hvis det bare hadde vært flertall av førstnevnte.

 

Jeg tror jeg trenger en rød bukse.

Cheater

Jeg har alltid trodd på evigvarende, sann kjærlighet. Alltid trodd at jeg en dag skulle finne en jeg kunne slå meg ned med, en å steke vafler med på søndager. Kjærlighet der man kan ligge på gressmarker og bare være, sammen, uten alt fjaset. Der man ikke trenger å vite hvor den andre er hele tiden, for du vet hvem han kommer hjem til. Deg.

Jeg har trodd på det helt fra jeg var liten og så et bilde av oldemor og oldefar, liggende i en seng med de fineste klærne på, og han holdt rundt henne. Beskyttende. Slik kun en som bryr seg om sin make kan. På bildet hviler leppene hans på pannen hennes, og han vet at snart, snart skal hun dø. Og det var så vakkert at jeg nesten gråt. Jeg nesten åtte år gammel, og jeg husker jeg skrev i dagboken min at jeg skulle finne meg en fin mann, en som oldefar. Og han skulle være min, resten av livet.

Så da jeg traff deg, tenkte jeg at nå - nå har jeg deg. Du er min. Jeg har funnet deg. Det er du som er verdt alt dritet, all bullshitten, alt det vonde. Jeg hadde nesten mistet troen, etter to forhold med utroskap, og jeg hadde begynt å forberede meg på å heller gå gjennom livet alene. Jeg orket det ikke en gang til. Så traff jeg deg, og all tvil var borte. Jeg følte ting for deg som jeg aldri hadde følt for andre. Det var trygt, godt, og jeg var så voldsomt lykkelig.

Noen år senere sitter jeg her. Jeg vet. Du vet at jeg vet, men ingen sier noe, for vi vet begge at du aldri ville innrømmet det. Det ligger ikke i deg, du klarer det ikke. Og jeg er sliten, lei av at det alltid er sånn. Virkelig lei denne gangen. Så lei at jeg tenker på hvordan det ville vært hvis jeg aldri noensinne traff deg. Og samtidig lurer jeg på hvorfor jeg ikke går fra deg. Hvorfor jeg ikke klarer det, selv om jeg har planen klar og tingene ferdigpakket.

Guess I'd rather hurt than feel nothing at all.

Og det skremmer meg.

Not my usual style, but..

Det passer så fint. Eller, ikke fint. Men det passet.

 



(kilde: weheartit.com)..

 

 

Asshole

You're a liar,
you're a cheater,
you're a fool

I natt lå jeg våken. Lenge. Helt til det ble lyst og en liten kattepus kom snikende under dyna og ville ha kos. Jeg lå våken fordi det plutselig slo meg at alt til syvende og sist er en løgn, all lykken, gleden og alt som har vært så godt de siste dagene viser seg å bare være en stor, grisefeit løgn. Og jeg gikk, går, fem på. Hele tiden. Fordi jeg trenger det lille tilskuddet med positivitet for ikke å drukne.

Jeg trenger en -EN- dag der alt går min vei og ingen lyver. En dag der han ikke lyver. En dag der han er min, bare min, med trofaste tanker og fine fremtidsplaner. But who am I kidding.

Og det var når katten kom kravlende at jeg forsto hvorfor mennesker foretrekker dyr. Hvorfor jeg foretrekker katter. Jeg er ikke gal, jeg er ikke unormal, jeg vil bare ha noe, noen, i livet mitt som bare er min. Og som alltid vil være det uansett.

 

Mr perfect dont exist, my little friend..
And I'll tell you that again


(quote: Volbeat - Still counting)

268 kroner

Vil dere ha med avtaleoppløsningsgaranti, spurte hun, det koster to hundre og sekstiåtte kroner sa hun kjappere enn jeg noensinne har hørt noen uttale en setning, og så viste hun oss et ark hvor det sto svart på hvitt at om "forholdet/samboerskapet/ekteskapet skulle oppløses" så skulle vi slippe å betale dersom vi ikke ville reise på ferie sammen likevel.

Det ble stille mens vi leste det, og jeg tenkte at så stille har det aldri vært i hele verden før, utenom i graven. Vil du vi skal krysse av for det? spurte jeg han mitt hjerte banker for, mens jeg mentalt forberedte meg på et ja og en rask avhuking i boksen ved siden av setningen uten videre diskusjon, og med en dømt fremtid.

Hvorfor i alle dager skulle vi ha på det, spurte han. Uten spørsmålstegn.
Og jeg trodde jeg drømte, men vi skal på ferie bare vi to, og kanskje er det sånn at vi også kan fraskrive oss vår egen avtaleoppløsningsgaranti nå. Kanskje trenger vi ikke mer sikkerhetsnett, kanskje er det dette jeg har ventet så lenge på.

New York, New York

Til han som en gang var en fremmed, og som viste seg å bli en utrolig god venn jeg aldri vil miste. Til han som var fremmed, som hørte på alt jeg ikke turte fortelle andre, uten å dømme, uten å gjøre noe som helst annet enn å bare være der og forstå. Til deg, J. This one's for you.

-

Jeg vil dra til New York, sier jeg, der mennesker går med høye hæler midt på dagen, midt i uka, uten noen annen grunn enn at de liker det. Der man kan gå pent kledd hver dag hele tiden, fordi byen aldri sover og det som er din morgen kan være noen andres kveld, selv om dere er i samme tidssone, i samme gate, i samme hus.

En by der du kan gjøre det du har lyst til, gå i penkjole midt på vinteren selv om du bare skal handle melk, og ingen ser rart på deg og tenker 'jøss, hvilket selskap skal hun i' eller 'dette var da altfor tidlig for en fest', mens de måler deg med blikket og du har lyst til å si at det er ikke noen grunn, det er slik jeg føler meg idag. Fin.

For det er en drømmers by og noen ganger er det godt å bli lagt merke til uten å bli dømt nord og ned, uten at du kjenner hodene rundt deg tenke "ungdommen nå til dags altså, bare alkohol og festing", for noen ganger er det fint at mennesker ser på deg, smiler, og så deretter forsvinner inn i folkemengden, og lar deg gjøre det samme. Fint, det er det, like fint som du føler deg.

I New York treffer man fremmede man kan øse ut livshistorien sin til uten å tenke på konsekvensene eller hva vedkommende måtte tro, for det er over åtte millioner mennesker bare i NY, og han vet ikke hvem du er eller hvor du kommer fra, så du forteller og forteller fra bunnen av hjertet, ting du aldri ville fortalt andre, og plutselig skulle du ønske at han kjente deg likevel, men kommer på at det er det som er det fantastiske med fremmede - at de ikke allerede har en oppfatning av deg, det er ingen som har fortalt ham hva han burde mene om deg, og det er så befriende, så fantastisk befriende, at du føler at du gror vinger av å prate med ham.

Fri som fuglen, tenker du, idet flyet letter og du er på vei tilbake der alle kjenner deg. På med joggesko og dagligdagse klær, og du tenker at noen ganger, noen ganger skulle du ønske du var noens fremmede.

 

 

De etterlatte

Du står der, sammen med alle de svartkledde. De snufser og skjelver, det samme gjør du. Men du gråter ikke bare for denne falne mannen, du gråter for alle de andre som lukket øynene det forrige året.

- Det er nok nå, hvisker du til deg selv, lavt, slik at ingen hører det, men likevel høyt nok til at dersom det virkelig finnes en allmektig gud, så ville han høre det og kanskje ta det til seg. Slutte å felle mennesker som aldri burde ha falt.

Lille T kaster en tegning hun har tegnet i barnehagen, ned på kista, og sier 'sov godt bestefar'. Hun gråter litt, og så sier hun at det går greit. Han sover jo bare, og hun har lovet at en dag skal hun våkne ham. Når hun blir stor og får superkrefter, sier hun. Så gråter hun litt til.

Presten senker kista ned i den kalde, isharde jorda, kaster tre håndfuller jord på toppen og sier det han alltid pleier å si "fra jord er du kommet, til jord skal du bli".


Og du tenker at neste gang er det din tur.

 

Av jord skal du igjen oppstå.

Love me two times, babe..

"..mens jeg knuser koppene og kaster lp-ene ut vinduet mens ropene dine ikke treffer meg men fragmenteres og setter seg i veggene og overdøves av glass av plast og stål og rør som splintres når jeg sparker tv-apparatet ned fra benken og løper mot deg mot døren med knasende tenner og knyttede hender og du roter til håret mitt og sier at 'av og til er jeg så liten at du kunne ha gjemt meg i lommen og spasert av gårde, vet du det? ' " skriver Johan Harstad.

Og jeg tenker at noen ganger - noen ganger - så vet han mer om meg enn jeg gjør om ham. Harstad, altså. Selv om vi aldri har møttes. For ordene som står skrevet i bøkene hans treffer oftere enn noen av oss liker å innrømme. Fantastisk, rørende, altoppslukende. Jeg skulle ønske jeg skrev like godt som ham, og jeg skulle gitt mye mer enn fem kroner og en kommode fra Ikea for å tilbringe en dag i hodet hans, fremfor i mitt eget. Istedet er jeg stuck i et spindelsvev av rot, snødekkede veier og tusen tanker.

Jeg maler vegger og tak, og Corinne Bailey Rae synger at du er just like a star, og jeg tenker at kanskje er du det. Selv om det nettopp var jul med nisser og julegrøt, og selv om vi sov oss forbi 11:11:11, 01.01.11 i samme seng, for til og med stjerner slutter å lyse med tiden. Vi diskuterer nyttårsforsetter, og jeg tenker at mitt nyttårsforsett skal være å tenke mer på mitt eget beste, fremfor hans, fremfor alle andres til alle døgnets tider. Jeg skal huske alle andre, men heller ikke glemme meg selv. Slik jeg gjorde i 2010.

Jeg sier høyt at jeg skal bli flinkere til å ta vare på meg selv, på alle mulige måter, og han smiler mot meg på en merkelig måte.

 

Og så sier han "la heller meg ta bedre vare på deg."
Eller. Det var i hvertfall det jeg håpet han skulle si. I stedet sa han ingenting, kysset meg og ga meg Wii-kontrollen. Jeg ble glad av det også.

All I want for christmas

Hva ønsker du deg til jul?, spurte han. Og det fikk meg til å tenke.

Jeg ønsker meg snø, herlige mennesker og deg et år til, eller hele evigheten. Minst. Og kanskje er det feil, på en eller annen måte. Jeg ønsker meg en lettere hverdag, bedre helse og motivasjon til å klare alt jeg vil fremover i livet. Jeg ønsker at alle venner og venninner får det fantastiske livet de fortjener. Jeg ønsker enkelte personer tilbake i livet mitt, og noen tilbake fra høyt der oppe.

Jeg ønsker at du kan se alt jeg gjør for deg, i stedet for å ta det for gitt, eller det som verre er; en selvfølge. Jeg ønsker at du kan se forandringene i meg, på meg. For de er der. Jeg ønsker at du skal se hvordan du tidvis har behandlet meg, og forstå hva det er som gjør at jeg av og til ikke gidder mer og bare må gå før det blir kaos i hodet mitt.

Jeg ønsker at du skal gå inn i deg selv, se tilbake på dette året, hva du har gjort og hva jeg har måttet gjøre, og forstå hvorfor jeg, hvorfor vi, hvorfor alt, ble slik det var. Og hva det var som gjorde at vi klarte å komme oss ut av det, og inn i noe bedre.

 

Men mest av alt, ønsker jeg meg en unnskyldning.

Loathing love


Skal du ikke si noe?
spurte han.

Jeg svelget tårene mine, og gikk de få skrittene fra datastolen hans og bort til sofaen. Han satt fortsatt ved pcen, og jeg tror han var alt fra sint til redd og lettet. Øynene hans var fulle av noe, men jeg visste ikke hva. Så jeg snudde hodet bort fra ham, og satt filmen fra pause til play.

Jeg svarte ikke, og jeg så at han begynte å bli rådvill.

Hva vil du jeg skal si da, sa jeg lavt og rolig. Men det var ikke et spørsmål, for jeg visste han ikke hadde et svar. Tusen tanker fløy gjennom hodet mitt, men kun en hang seg fast. Jeg hadde ikke mer å gi. Fullstendig mørke og ingen reservebatterier.

Vi ble stille begge to, og jeg tenkte at kanskje dette er like greit. For det er et trist øyeblikk når du forstår at alt håpet du hadde knyttet til en person kræsjlander hundre kilometer i timen mot en pc-skjerm og en løgn.

Jeg har ikke noe å si, for samme hva jeg sier så når det ikke inn til deg. Du lovet at sist gang var første og siste gang du løy til meg. Jeg har ikke noe mer å si. La oss se ferdig filmen.

Men han hadde ikke lyst til å se. Han stormet bort til meg og trykket på pause. Som om han kunne utsette det som kom til å skje når filmen var ferdig. Han var sint, jeg var lei, og nok var nok.

Fight or fate

Jeg sto midt i garasjen med håret i strikk, skrujern i venstrehånda og høyrehånda full av olje. Han dirigerte, jeg skrudde og håpte på det beste. Han smilte, kysset meg på panna og fortalte videre hva som var hva. Jeg var skeptisk, trodde ikke han egentlig hadde peiling på hva han snakka om. "Ehh.. Hva om vi ikke får skrudd den sammen igjen da?", og han lo, sa jeg var søt og at jeg heller måtte ha litt tro. Så jeg gjorde så godt jeg kunne. Men var det noensinne godt nok?

Telefonen hans pep. Og plutselig, uten noen grunn, kjente jeg tårene. Men jeg var ikke trist, jeg var ikke sint. Jeg følte meg maktesløs. For til syvende og sist kommer han ikke til å forandre seg. For jeg trodde han hadde bestemt seg for at det ikke skulle være flere løgner. Jeg burde visst bedre, for det har vært nok av varseltrekanter. Jeg visste hva jeg gikk til, men jeg fortsatte likevel å gå. Jeg ba ikke om det direkte, men på en måte gjorde jeg det likevel. Men your love is my drug, og alt det der. Jeg ville så gjerne tro at om jeg holdt ut stormen, så ville han slå seg til ro.

Og jeg kommer ikke til å glemme alle gangene han har løyet til meg, enda jeg har hatt håndfast bevis rett foran ham. Jeg kommer ikke til å glemme noenting. Ikke når alt veller oppi meg med en gang jeg ser ham inn i øynene og jeg ikke helt forstår hva det er som ligger og murrer der. For jeg prøver å forstå hva det er som trigger ham, jeg grubler, prøver å lure det ut av ham. Hva det er han mangler. Men jeg finner ingenting.
 

Jeg har alltid trodd på kjærligheten.
Men nå? Noe har stjelt hjertet mitt. Og ikke på den måten man skulle ønske.



I wish I could

Jeg tror det er begrenset hvor mange begravelser en person kan takle i løpet av et år. Det er begrenset hvor mange man klarer å miste. Hvem, hvordan, og i hvilken grad.

Dette er ikke menneskelig. Dette burde ikke skje. Men det skjer. Og vi kan ikke stoppe det, noen av oss.

Og hvordan skal jeg klare å fortelle deg det, når det å fortelle deg det kan bety at jeg aldri får fortelle deg noe mer?

There she goes


Musikken var høy, unge mennesker løp rundt som gale fjortisser på rusbrus. Det var da jeg så henne. Blond. Bølgete hår. Og jeg vet ikke hva det var som skjedde akkurat det sekundet jeg skjønte at det var henne. Det presset i hjertet og stakk i magen og jeg tenkte at nå, nå slutter jeg å puste. Det føltes slik, for jeg visste at jeg hadde hatt rett hele tiden. Jeg visste at alle tårene jeg hadde grått var tårer jeg hadde alle grunner til å gråte. Jeg visste at jeg ikke hadde blitt gal og paranoid. Jeg visste det var han som hadde løyet gjentatte ganger, at det ikke var meg som hadde problemene. Og jeg visste det lenge før jeg spurte henne.


"Ja" sa hun.
Og jeg hadde plutselig satt hele puslespillet sammen,
men jeg følte fremdeles jeg hadde mange flere biter igjen.

Past, present and future?

Jeg husker den sommeren da vi hadde vinden i ryggen og sola sto høyt på himmelen. Jeg husker de stjålne blikkene, usikkerheten, forelskelsen og alle følelsene som bodde i oss begge. Jeg husker du sa du følte deg utro på en av de siste turene vi hadde, og jeg visste hvorfor. Selv om du fysisk sett ikke var det.

Men jeg visste hva du nesten var i ferd med å gjøre hver gang vi stoppet opp og så hverandre inn i øynene. Jeg visste hva du ville, hva jeg ville, men det var ikke riktig. Jeg snudde ansiktet bort, for selv om jeg så gjerne ville gi etter, ville jeg ikke være jenta som fikk deg til å bli en slik person. En person som bedrar. Men kanskje tok jeg feil hele tida. For uansett om vi hadde kysset eller ikke, så ville jeg ikke vært jenta som fikk deg til å bli en slik person. Jeg ville selvsagt gjort noe galt, og kanskje gjorde jeg det bare ved å gå tur med deg, men det ville ikke vært slik. For du ville vært gutten du alltid hadde vært, det ville ikke vært noe utenom det vanlige for deg, og jeg ville vært ei jente med en skyldfølelse jeg ikke hadde gjort noe for.

Og hvem vet? For hva ville skjedd om jeg ikke snudde hodet bort og bet megselv i leppene for å døyve lysten. Hva ville skjedd om du ikke hadde sagt jeg var søt, men heller holdt hodet mitt og gjort det vi begge egentlig ville? Hva ville skjedd om jeg lot deg være deg, og ikke trodde det var en engangshendelse. Hva ville skjedd, da? Ville vi vært som deg, begge to?

Det er skummelt at følelser kan ta så fullstendig overhånd. Veldig skummelt. For nå er du min, og ifjor lærte jeg hvem du egentlig er. Jeg visste hva jeg gikk til, likevel fortsatte jeg å gå. Fordi jeg tror at folk forandrer seg. Og nå, et år senere, så klynger jeg meg til håpet om at troen jeg har på deg skal seire til slutt.

Den må det.
Det er jo oss.

Kanskje

Jeg sitter og ser ham inn i øynene. Fingrene hans stryker meg langs ryggen og jeg tenker at nå har vi det fint. Nå er vi der vi var før vinteren kom.

Så kommer samtalen som setter det hele på spill. Han legger inn en kommentar om giftemål nok en gang, om at gift kun er noe man drikker. Og denne gangen lar jeg ikke temaet glippe unna, så jeg kommenterer tilbake. Hvorfor sier du slik, sier jeg, og føler at jeg har fått et verbalt slag i trynet. Jo, sier han lett, fordi jeg mener det. Det er da tankene mine spinner hundre ganger i sekundet, som en tornado. Ommøblerer hodet mitt på null komma fire nanosekunder. Hvite kjoler og fine blomster virrer rundt som løv på høsten. Mener du virkelig det, spør jeg, og han vet han har sagt noe han ikke burde, så han finner frem årene og ror som om han skulle vært olympisk mester. Men jeg ler ikke. Jeg smiler ikke engang. Jeg bare kikker på ham.

Han sier at det blir så problematisk med ekteskap, om man skal gå fra hverandre. Men det er da jeg tenker at dersom man gifter seg, så er det liksom fordi man mener at dette kommer til å vare. Ikke fordi man vil ha halve huset til noen om man skulle skifte lag. Om man gifter seg er det fordi kjærligheten er så stor at man ikke vil dele den med noen andre, noensinne. Hva som måtte komme, tenker man ikke på.

Så jeg sier at jeg vil gifte meg, tror jeg. Selvsagt ikke nå, ikke før om lenge. Og jeg er selvsagt ikke helt sikker. Men kunne du aldri tenkt deg det? Jeg kikker fortsatt på ham, selv om jeg har lyst til å snu meg. Jeg vet svaret, men jeg må høre det. Det er da han overrasker meg og sier "kanskje". Så jeg klamrer meg til kanskje, jeg klynger hele hjertet mitt til det.

For "kanskje" er bedre enn "nei", og selv om jeg ikke vet om vi fortsatt er sammen om 10 år, så håper jeg det. Og da er "kanskje" nok for meg.


For jeg elsker ham jo,
og han trenger egentlig ikke tro på noe annet enn oss

Pants on fire


Jeg hører på fjorårets gjenklang. All musikken jeg samlet opp i løpet av 2009, alle sangene som har et minne knyttet til 2009. Deretter blar jeg gjennom dem, hører på dem. Minner strømmer frem.

Jeg hører Pink synge "please don't leave me" og jeg tenker på dagene etter at han forlot meg. Keane synger at alle forandrer seg, og jeg tenker tilbake på juni ifjor. Da de andre bestemte seg for at jeg ikke skulle være en av dem lenger. Og gudene må vite at jeg fremdeles ikke skjønner hvorfor.

A fine frenzy blør seg gjennom hjerteskjærende ord, om han som nesten var der, og jeg tenker at noen ganger vil man at folk skal være mer enn de er. Man tror de er mer, fordi man så gjerne vil tro at de er alt du trenger i en og samme person, fremfor å se hvordan de egentlig er. Hvor uberegnelige de viser seg åvære.

Og det er da du skjønner realiteten i historien til Brandi Carlile. Du skjønner hvorfor hun synger ordene sine så følelsesladet. Men det stopper ikke der, for Seether og Amy har mer på lager. Du er ødelagt, du er ikke verdt 50 øre en gang. Så du snur ryggen til dagslyset, og du setter den ene foten foran den andre. Gående, med ryggen til alt du trodde du skulle ha denne sommeren også.

Du har kanskje mer enn ifjor,
men du vil aldri ha like mye

Fornektelse


Røde øyne og truende tanker. Speilet får høre alle ordene jeg ikke tør si til ham. Ordene jeg vet kunne ødelagt alt, og kanskje hadde det vært til det beste. For denne gangen er det ikke jeg som har tråkket i salaten. Denne gangen er det helt og holdent hans feil, slik det har vært de siste gangene.


Og jeg tenker at det er nok nå. Nå, er det virkelig nok. Så jeg gråter ordene inn i speilet, ingen nekter, han får ikke sjansen til å nekte slik han alltid gjør, jeg gir ham ikke sjansen. For jeg vet det jeg sier er sant. Speilet vet det. Så jeg tørker saltvannet av kinnene mine og tusler ned trappen til ham. Jeg tenker at denne gangen skal jeg konfrontere ham skikkelig, denne gangen skal han få vite at jeg ikke gidder å være naiv bare for hans skyld.


"Det var ikke meg, herregud, du kan ikke anklage meg for sånt", sier han og lover gang på gang at han aldri ville gjort noe slikt. Men det er tredje gangen, kanskje fjerde, at jeg tar ham i det. Nå er det nok, tenker jeg mens jeg blunder for å huske ordene jeg sa til speilet, men de er ikke der.


"Nei..." sier jeg stille,
og jeg vet jeg har tapt

.

Enough is enough

Jeg tror ikke lenger på evigvarende kjærlighet. Alt er midlertidig, det vil det kanskje alltid være også.

Jeg tror jeg må ut før jeg mister troen helt på alt det fine jeg pleide å sette pris på.

Det er nok nå, det har det vært lenge.
30 dager.

Hope


Jeg hører på Shelly Poole sin nydelige sangstemme, mens  hjertet hennes gråter sårede ord og Jack Savoretti beklager seg alt han er mann for. Jeg hører dem synge for alle fallende hjerter og brennende flammer der ute.


De synger blødende ord, mens alle pennene mine tørker inn. Jeg tenker at mitt generelle hat mot blyanter godt kunne snudd nå, akkurat . Blyanter tørker ikke inn.

Istedet forblir hvite, linjerte ark tomme. Uten ord. Slik var det ikke før. Da følte jeg med ord. Nå føler jeg bare på innsiden. Det er for mye å holde styr på, for mye som skjer, for mye å takle på en gang. Fortiden blir fremtid, alltid blir aldri. Og du? Du står igjen på en stor, åpen plass med hjertet i hånden, saltvann i øynene mens du strekker ut den ledige hånden. Men det er ingen der.

Så arkene forblir tomme, mens Shelly synger "you know you really broke my heart" og jeg tenker at det kanskje er en av de fineste sangene jeg noensinne har hørt. Kanskje fordi den passer fryktinngytende godt til alt som skjer rundt deg.

Uskrevne regler




Kanskjer er vi, han og jeg, en stor, feit løgn. Kanskje er vi ikke ment for å vare, det er ikke ment at det skal være oss resten av livet. Kanskje er det ment at vi, oss, ikke tåler kjole, hvitt og en hverdag. Vi jukser oss gjennom både vind og vann, og jeg tenker at dette er fint - dette er det beste. Noensinne. Vi er epic, legendariske sammen. Vi passer så bra. De sier vi er heldige, begge to - at dette ikke skjer for ofte. Kanskje det er det som er feilen.

Jeg får ikke lov til å ha det bra lenge av gangen. Det går alltid til helvete, på et vis. Uansett. Uskrevne regler slår sjeldent feil, og det er igrunnen litt trist. 

Og skulle jeg blitt overmåte religiøs på et punkt, hadde det vært nå. Og da skulle jeg bedd på både mine mentale og fysiske knær for oss. 

Men noen ganger blir det bra. 
Fordi det må. 
Og det må det nå, virkelig.

Can't live


"Hvis det fortsetter slik, kommer jeg til å gjøre deg ulykkelig" sa han

Vi visste begge det var sant. Men jeg visste også at han ikke endrer på ting, selv om han sier det til meg. Lover meg det.

"Neida" svarte jeg, "det tror jeg ikke"

Og det var ikke første gangen jeg hadde benektet sannheten, selv om den stirret meg inn i øynene og jeg visste den var der. Og hva den var. Nøyaktig hva den var.

"Jo" sa han trist og tok hånden min i sin, "jeg ser det på deg"

Jeg visste han hadde rett. Jeg trodde ikke det var mulig å se sorgen i øynene mine, alle følelsene, alt som hadde skjedd og som jeg hadde blitt tvunget til å fornekte. Og det var da jeg forsto det, hva Bono føler hver gang han synger "'cause I can't live with or without you". For virkeligheten slår inn, uansett. Noen ganger slår den inn brått og hardt - hva gjør vi da?

"Du er det beste som har skjedd meg" sa han, og jeg visste at han mente det han sa. Så jeg skal holde ut. Det må bli bedre. Det må det.

Juleglede


Det er jul. Det er røde nisser, hvite trær og hvite, blankpolerte veier. Det er visa-kort, sedler man aldri rekker å ta på før de er borte igjen. Men det er visst slik det skal være, sies det. Vi må jo kjøpe oss litt lykke.

Jeg skal ikke kritisere. Jeg lider av de samme symptomene jeg også. Visa-kortet mitt er varmt, selv om det er tretten blå grader ute. Men dette året er annerledes, denne julen er helt forskjellig fra de andre.

Jeg skal feire den med ham jeg håper kommer til å bli familien min en dag. Det gir meg juleglede, og jeg gleder meg til å se mine nærmeste åpne gavene sine og forstå omtanken i dem. For dette året er annerledes, på alle mulige måter. Vi har mistet noen av de kjæreste vi hadde, men vi klarte oss. Vi holdt ut.

Og det, det er en gave i seg selv, spør du meg.

Kunsten å gi opp



Det er nå, idag, at jeg føler at jeg kommer til å gi opp.
Ikke ham, nødvendigvis, bare alt rundt.

Jeg tror hvertfall det, inni meg, at det er idag jeg gir opp alt, og bare flyter bekymringsløst gjennom alt. Jukser meg gjennom søte smil og pene ord. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, for den uten bekymringer er den som burde bekymre seg mest. Og jeg er en av de som bryr seg. Uansett.

Likevel.

Det hadde vært befriende å kunne gjøre det, å gi opp altså, men samtidig så fengslende. Og det orker jeg ikke, for på en måte er jeg fengslet allerede.

For jeg blir tvunget til å se nok en person som brytes ned av ondsinnede celler som kaller seg selv kreft. To personer  er tre for mange.

Stopp, sier jeg. Stopp.
Men det stopper ikke. Og det vil det heller aldri gjøre.

Bunnen av listen


Jeg lurer på hvor ofte jeg må ende opp i slike situasjoner. Jeg lurer på hvor ofte jeg må få beskjed fem minutter før, at nei - jeg må vente litt. Han er opptatt med noe annet enda. Selv om han lovet å ikke gjøre sånt.

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg må godta det, hvor mange ganger jeg burde. For dette går ikke. Å bryte løfter, bygger ikke sterkere grunnlag. Og hvis han såvidt er ute etter å prioritere meg nå - hvordan skal det da bli et år fremover?

Jeg lurer på når jeg skal bli jenta på toppen av listen hans
- for det er jeg åpenbart ikke nå

Futurum


Jeg hører på høy musikk og stenger verden ute. Det er bare meg, det er ingen andre. Jeg hører på den samme musikken jeg hørte på da han ødela meg. Da han gikk fra meg, uten at jeg visste at han kom til å komme tilbake. Jeg hører på musikken jeg ikke klarer å høre uten at følelsene jeg hadde da, kommer tilbake. Som torden, som lynnedslag av vonde minner og triste følelser.

Jeg hører på musikken. Full guffe, sterk tekst og følelsesfremkallende melodi. Men jeg gråter ikke, jeg blir ikke innesluttet. Jeg blir ikke grepet av panikkangst for at han skal gå fra meg en gang til. Jeg svartmaler ikke fremtiden vår. For vi har en, det vet jeg nå. Med hundre prosent sikkerhet.

Jeg kjenner at det ligger der, langt der inne. Men det spiller ingen rolle, for jeg skal komme meg forbi det. "Jeg vil gjøre alt med deg, baby. Alt." sa han og kysset meg. Han hadde hodet mitt i hendene sine, tørket tårene mine, og jeg vet at han mente det han sa. Han hadde ikke kjørt 40 minutter kun for å si de ordene, om han ikke hadde ment dem.


Vi har en fremtid, han og jeg.
Selv om jeg ikke tør å si det høyt til noen enda.

Pokerhjerte


Jeg er udødelig. Jeg gjør ting ingen folk har gjort før meg, som krever mot og tillit. Samtidig står de dømmende i ring rundt meg, håner meg og ler mot meg, for det er jo så fantastisk enkelt det jeg gjør. For jeg elsker. Ham.

Vi sitter rundt pokerbordet, og legger innsatsen frem. Han legger småting først. Små, slitte minner som alltid vil bety mye for oss. Jeg ser ham, og følger i hans spor. Frem med hellige minner, og små, søte ord vi delte den sommeren.

Han kikker lurt på meg, deretter legger han hjertet sitt midt på bordet. Høyeste innsats. Og jeg smiler, tar tak i hånden hans og fletter den i min. Kortene hans er bedre enn mine, men jeg vet at selv om jeg suger i poker så har jeg vunnet hjertet hans.

Og det, det gjør meg udødelig.

Puslende biter


Jeg løper etter løse tråder. Mens jeg febrilsk samler dem opp, ser jeg livsgrunnlaget mitt falle sammen mot bakken. Det faller, jeg ser det komme og det skjer sakte, men jeg klarer ikke slutte å løpe etter trådene for å redde det. Så det faller, altfor mange hundre meter mot bakken. Den harde, nådeløse bakken, som tar imot med åpne armer og knuser det med sitt bare bryst. Jeg blir så målløs at jeg mister alle trådene. Not a clue left.

Så jeg står der, og kikker mot livsgrunnlaget mitt, som ligger spredt i tusen biter, mens jeg holder håndflatene foran meg og ser at alt er borte. Jeg kikker i speilet, jeg leter etter meg selv, og alt jeg finner er et tomt skall.

Jeg falt.
Sammen med livsgrunnlaget mitt, tusen biter over gulvet.
Plukk meg opp og sett meg sammen.


Kinesiske murer og glasshus


Av og til stenger man seg, lukker seg inne, kryper tilbake til sitt aller innerste og barrikaderer seg der. Lar ingen slippe inn, eller ut. Ikke fordi du ikke vil, men fordi du ikke klarer. Det blir for stort, for mye å gi av deg selv. Du har ikke så mye å gi lenger, for folk har tatt det fra deg. De har både lånt og stjelt, uten å returnere noe som helst til å fylle tomrommene.

Grensekontrollen kommer frem i hodet og hjertet ditt, med så høyt gebyr at kun de færreste kommer seg forbi. Kun de som du virkelig kan lene deg på, stole på og som du vet at er der for deg. Og til og med de har problemer med å trenge seg gjennom din versjon av den kinesiske muren. For du vet at du til syvende og sist ikke kan stole på noen.

Du kaster stein i glasshus og hører steinen falle tomt mot bakken, uten at noe skjer. Glasshuset knuser etterhvert, fordi etterdønningene av tankene dine er for trykkende. Glassbitene braker og brytes fra hverandre, hundre kilometer mot bakken. Ingen ører bemerker det, ingen hoder snur seg. Verden blir sort, og forsvinner, men glemmer deg.

Følelsesmessig kald sier du?
Nei. Kanskje på utsiden. Midlertidig.

Men ikke på innsiden.
Aldri på innsiden, selv om det virker som jeg gir faen ? så gjør jeg ikke det.
Jeg gjør aldri det, ikke helt.
Les mer i arkivet » August 2015 » Oktober 2011 » April 2011
hits