gjenspeilet

Jeg fikk ikke sove, selv om jeg var trøtt. Jeg tenkte på den siste tiden, på alt som har skjedd. Og hva det skal bli av alt i fremtiden, og hvordan vi i det hele tatt skal komme oss dit. Ett steg av gangen, kanskje. Men av og til så er det det vanskeligste av alt.


Jeg tenkte på ham, og jeg tenkte på henne. Han og henne, sammen. Hun, som har alt jeg noensinne har ønsket meg, og han som har alt han trenger pluss litt til. Han som ikke trenger meg, ikke nå lenger. Jeg tenkte at hun er heldig, hun. Og at jeg skulle gitt mye for å være henne. Være den som får hjertet hans til å slå, holder ham oppe og driver ham videre.

Jeg skulle gitt mye for å kjenne hendene hans stryke meg på ryggen. Jeg savner å få telefoner av ham på natten, selv om han allerede er i halvsøvne og egentlig burde sove. Er du trøtt, spør jeg, vil du sove? Selv om jeg ikke vil legge på, fordi jeg forguder stemmen hans, og å føle at han er i nærheten av meg.


Han ringer meg av og til nå også. For å høre hvordan det går med meg, og jeg er så glad i de samtalene. Vi snakker om så lite, men alikevel om så mye. Selv om jeg egentlig helst vil glemme ham, komme over ham.